Når man stiger ut av den ikoniske gule taxien med 2 kofferter, 1 bag, 7 timers mangel på søvn og 30 timer siden man dro hjemmefra – og føler at man lever aldeles utmerket opp til definisjonen om å se “sliten” ut – da tenker man tre ting:

1. Jeg er griseheldig som kom ut av denne taxituren med livet i behold og uten hjertestans, og at den gamle, blide, jamaicanske sjåføren burde være minst like glad for sin egen del
2. Jeg håper for guds skyld at det ikke er et eneste menneske i resepsjonen, annet enn dem som jobber der
3. NÅ, etter førti år, skjønner jeg endelig hvorfor fancyschmancy folk med stor selvhøytidelighet insisterer på å ha på solbriller innendørs, det KAN jo være at de kjenner til følgende problematikk etter en lang reise: Eyelineren stopper halvveis oppå øyelokket, mascaraen drysser lekkert under øynene, foundationen slår sprekker i hele trynet og det har attpåtil dukket opp en minikvise midt på kinnet.

Forsøket på å bakse seg gjennom tidenes smaleste svingdør inn til hotellet med tre stk bagasje gikk heller dårlig; tanken på Bridget Jones rakk å streife meg i det jeg rygget ut igjen på høyhælte sko.

Men rett innenfor dørene åpenbarte lykken seg: En smørblid retrofrøken i resepsjonen kastet et raskt blikk på meg, ble borte i tre sekunder før hun elegant kom tilbake med en dandert, rykende varm klut servert på et lekkert fat. Herrejesus, så latterlig deilig har det aldri vært å vaske hendene før. Hun så medfølende på meg og fulgte opp med det beste spørsmålet i hele verden:

Would you like some champagne? 

For å sitere en kjent sangfrase: My smile could light up New York City after dark!

På toppen av det hele – bokstavelig talt – så sørget frøkenen for å gi meg rom i toppetasjen, hvor det var plass til både kofferter og en sliten kropp.

Her, i dette überkule retro-rommet, bor jeg i de neste fem dagene i min egen lille Mad Men-verden hvor et nesten 5 meter speil slanger seg bortover langs veggen (no kidding), badet har buede vegger og shampo som lukter lavendel og peppermynte, og de håndlagede nattbordene i skinn med en strøken Tivoli-radio står perfekt ved siden av den myyyke sengen som jeg (forhåpentligvis) skal sove masse i.

Fra å være gamle, ærverdige Tribeca Grand Hotel gjenoppsto hotellet som fantastiske Roxy for et par år siden. Her fristes det med både jazzclub, jazzlounge, Jack’s kaffebar, magiske drinker i baren og en retrokino, så jeg skal muligens klare meg de neste dagene – og dere får holde ut med flere foxy roxy kjærlighetserklæringer…