Brutalt, vakkert, mektig og rørende. Det er minnene jeg tar med meg i mange år fremover etter morgenens besøk på 9/11 Memorial & Museum.

Seks timer senere renner tårene igjen når jeg skal forsøke å sette ord på opplevelsen.

Ett bilde sier som kjent mer enn 1000 ord, ergo er det ingenting jeg kan si eller skrive som vil være beskrivende nok. Men fotografier av 2749 ofre, kombinert med filmer, personlige historier og eiendeler, forvridde rester av WTC – det gjør noe dyptgripende med en. For alltid.

Snøhetta har virkelig tegnet et mektig, vakkert og stemningsskapende bygg. Jeg har aldri opplevd å gå i et museum i to hele timer sammen med hundrevis av andre uten å høre en eneste lyd. Ingen prating. Ingen mobiler. Ingen klakkende hæler. Ingen latter.

De eneste lydsporene som var å høre denne morgenen var lyden av flyene, lyden av nødmeldinger – og lyden av Amazing Grace som en siste hilsen på vei ut i solen.

Amazing grace, how sweet the sound

That saved a wretch like me

I once was lost, but now am found

Was blind, but now I see